Vi mennesker ønsker å ha følelsen av kontroll. For mange er det naturlig å planlegge og tilrettelegge for en graviditet. Vi kan tenke at det er best å bli gravide visse deler av året, sammen med ei venninne, i det nye huset, eller etter at vi har bygget opp jobb og karriere. Hva når det blir vanskeligere enn vi trodde, og man prøver over lang tid uten og lykkes? Når det å bli gravid blir altoppslukende, når den månedlige mensen blir en stor skuffelse og hverdagen handler om neste eggløsning og sex på riktig dag. Det er tøft å være «prosjektleder» for et barneprosjekt uten fremgang og resultater. Fertilitetsbehandling kan da oppleves som en lettelse for mange.
Jeg sitter ofte med par i veiledning som er slitne etter resultatløs prøving hjemme.
I Norge, er det slik at man blir definert som ufrivillig barnløs etter å ha forsøkt hjemme i et år.
Vi har kun en sjanse hver måned, og da er det mye paret legger til rette for skal klaffe.
I dag kan man få eggløsningstester som viser når det er best tid for samleie, men det betyr ikke at lysten, sexbegjæret, overskuddet og tiden er på akkurat den dagen. Dette gjør at paret må starte med denne MÅ sexen, isteden for jeg ØNSKER og HAR LYST PÅ SEXEN. Så er det nedturene når det viser seg at mensen kommer, igjen!
Det som er trist, er at uteblivende mens, ofte er innledningen til en ny selvdestruktiv tankegang, spesielt hos kvinnen. Det er så vanskelig å ikke ha en konkret årsak til den uteblivende graviditeten at kvinnen starter å skylde på seg selv. Kvinnen kan få tanker som; «det er meg det er noe galt med, jeg spiser feil, stresser for mye, kroppen min kan ikke bli gravid, dette er skjebnen» osv.
Når par har prøvd tilnærmet et år, og de kanskje har fått noen tanker om at de bør prøve å få hjelp, er det mange myter der ute om hva denne hjelpen innebærer av konsekvenser. Mange har lest og hørt om årelange mislykkede IVF forsøk, hormoner som nærmest endrer personligheten på damer, og høye kostnader både i form av tid og penger.
Det er ofte slik at det er de som har strevd lengst og møtt mest motgang, som starter innstram kontoer og blogg for å fortelle om sine mislykkede forsøk. Dette kan selvsagt være til hjelp og støtte til de som sliter, men samtidig skremme vettet av de som står ovenfor terskelen til å starte behandling. Uansett er det umulig å google seg til, eller sammenlikne hvordan ens egen behandling vil være, da det er ingen som har akkurat dine egg, eller din manns spermier. Hva om dere lykkes på første forsøk?
Når det gjelder kostnad, er Norge et av de billigste landene i Europa når det kommer til fertilitetsbehandling.
Det er få som har fertilitetsbehandling øverst på sin ønskeliste her i livet, men er dette i realiteten et nederlag, eller er det en fantastisk mulighet?
Jeg startet dette innlegget med å skrive at vi mennesker liker kontroll. Det er nettopp dette mange par føler, når de starter opp med IVF behandlingen. De føler økt kontroll.
De overlater barneprosjektet til spesialister som øker sjansen for graviditet og korter ned tiden til ønskebarnet. Fertiliteten blir utredet, slik at man slipper å skylde på seg selv for hver mens som kommer, når man i virkeligheten ikke vet om det er en selv det er noe galt med.
Dere kan føle mer kontroll når dere får vite eksakt hvor mange egg som hentes ut, hvordan befruktningen blir, og hvor mange perfekte embryo dere kan få satt inn, eller få på frys.
Det er godt å føle at man øker suksessraten for graviditet, høster inn gode egg mens man fremdeles kan, og vite inne i seg at man legger til rette for at barneprosjektet lykkes.
Mens klinikken tar seg av barneprosjektet, kan dere investere i parforholdet og fylle dere med energi på den beste måten dere kan.
Husk at dere er kommende foreldre!
Mvh Tone Bråten
Comments