Må du ha svar på alt før du starter behandling med eggdonasjon?

Det er mange spørsmål man ønsker svar på før eggdonasjon og assistert befruktning. Men ikke alle spørsmål kan besvares – og mange er heller ikke nødvendig å ha svar på i forkant.


Å skulle gå igjennom behandling med eggdonasjon kan fremme en del tanker og spørsmål hos de kommende foreldrene. Alle ønsker vi å bli gode foreldre, og vi kan raskt dra frem barneperspektivet allerede før graviditeten inntreffer.


Det er helt normalt å ha spørsmål som;

  • Vil jeg føle at barnet er mitt, vil jeg knytte meg til barnet?

  • Når skal jeg fortelle barnet at det er kommet til verden ved hjelp av donasjon?

  • Vil barnet avvise meg?

Vi skal ta fatt på noen av disse spørsmålene og forhåpentligvis komme til den innsikt at det ikke er alle spørsmål som kan besvares før eggdonasjon, og at man kan likevel tillate seg å starte behandlingen med en indre tillit til at det kommer til å gå bra.

Først og fremst må jeg understreke at det er kjærlighet og mors- og farsinstinktet som ligger til grunn for ønsket om barn. Behovet for å skape en familie ligger naturlig i oss. Vi er født med to veldig sterke instinkter – det ene er formeringsinstinktet, og det andre er overlevelsesinstinktet.


Når vi møter motstand på en av disse to instinktene, trigger det oss veldig sterkt, og det i seg selv kan være drivkraft som får oss fremover i et barneprosjekt som ble annerledes enn det vi hadde sett for oss.


Hvis du ser nøye på spørsmålene som jeg har skissert over, ser du at alle spørsmålene er fremtidsrettet og det er ingen fasit eller statistikk på svaret. Negative tanker som vi ikke kan svare på eller har bevis for, kalles grubling og bekymringstanker.


Utfordringen for mange eggdonasjonpasienter er at de har vært gjennom mislykkede IVF-forsøk med egne egg i forkant og er slitne. Det er vanskelig å håndtere bekymring når man er sliten og har lite energi. Disse tankene er da ikke produktive og utviklende for oss – de bremser prosessen og tapper oss for energi. Samtidig er det helt normalt å vurdere frem og tilbake, sette det positive opp mot det negative, når man skal ta en så viktig avgjørelse som å skape et barn ved hjelp av eggdonasjon.


Så over til de ubesvarte spørsmålene:

Det er ikke alt vi kan tenke oss frem til. Vi må faktisk erfare. Vi må erfare hvordan det er å gå gravid, erfare hvordan vi naturlig knytter oss til barnet i magen og erfare å skape et bånd til barnet – uavhengig av hvor eggcellen kom ifra. Vi må erfare gleden over det skapte barnet. Dette er en følelse og erfaring som det er vanskelig å planlegge og tenke seg til i forkant.


Det er viktig å ha en indre tillit til seg selv og sin egen omsorgsevne.


Spør deg selv; er du glad i mennesker som ikke er i genetisk familie?


Hva ville du gjort om et barn ble lagt utenfor døren din og du oppdaget det på vei ut? Ville du skrittet over, eller ville du tatt det opp og vist barnet omsorg? Mest sannsynlig ville du gjort det siste. Omsorgsevnen ligger naturlig i oss.


Hvordan relasjonen til ditt barn kommer til å bli, og når og hvordan du skal formidle til barnet at det er av donasjon, vil blant annet være avhengig av personligheten til barnet.


De fleste som skal gjennom behandling med donasjon, er mest opptatt av hårfarge, øyefarge, høyde og vekt. Dette er selvfølgelig for å matche utseende. Det som vil være det mer avgjørende for relasjonsbygging og tilknytning, er personligheten til barnet.


Det vil derfor være vanskelig å tenke seg til og planlegge i detalj hvordan relasjonen vil utvikle seg.

Når og hvordan man skal formidle til barnet at det er av donasjon, vil også være avhengig av barnets personlighet. Det vil være to ulike måter å formidle til et «hardbarka» barn, eller et mer sensitivt barn. Du kan ikke vite i forkant av en graviditet hvilken personlighet barnet ditt vil ha.


Mange er redde for at de vil bli avvist av barnet når det er i tenårene fordi de ikke er genetiske foreldre. Det er viktig å formidle til barnet i tidlig alder, mellom 5-8 år, om eggdonasjonen, slik at dette ikke kommer som en overraskelse for en tenåring.


Det er foreldrene som er bakgrunnen for barnets eksistens og det er viktig å formidle dette. Alle tenåringsbarn vil finne foreldrenes «svake» punkt og bruke det i en periode for det det er verdt. Slik er det å være tenåring.


Da er det viktig å stå i den stoltheten, sikkerheten og kjærligheten, og ikke minst takknemligheten for å være foreldre, slik at donasjonen ikke vil bli et «svakt» punkt.


Slik jeg beskriver ovenfor er det følelser, tanker og handlinger vi ikke kan planlegge i detalj. Vi må forstå at det er enkelte ting her i livet som må få tid til å utvikles og modnes.


Det er kjærlighetshistorien du skal formidle til ditt barn, historien om hvordan det kom til denne verden ved hjelp av dere som foreldre.


Dere er i ferd med å skape innledningen på denne historien, det er ikke nødvendig, eller mulig å få svar på hverken hoveddel eller avslutning akkurat nå. Akkurat nå er det nok med innledningen og tilliten til en positiv handling og slutt.


Kom igang!

12 visninger0 kommentarer