Jeg jobber daglig med klienter som skal gjennom behandling med eggdonasjon og sæddonasjon. Et fellestrekk ved par, eller single som skal gjennom denne type behandling, er at de er opptatt av hvordan deres fremtidige barn vil komme til å oppleve å være barn av donasjon.
Klientene er redd for at deres fremtidige barn skal føle skam eller føle seg annerledes, fordi de er et resultat av donasjon. Par under fertilitetsbehandling tenker og bekymrer seg ofte som alle andre foreldre, men om mulig mer, før barnet har entret denne verden. De vil ikke at barna skal bli sett på som «annerledes» og det er viktig å bruke andre definisjoner enn «donor» og «donorbarn», for at prosessen, skal føles bedre.
Spørsmålet er om vi skal klassifiserer og definere barn av donasjon, annerledes enn alle andre mirakelbarn som går rundt på to bein på denne jorda?
Er det egentlig behov for klassifisering?
Jeg får frysninger når jeg hører ordet «donorbarn», det høres ut som en egen gruppe barn, som er annerledes. Jeg liker det ikke. Jeg liker heller å si; barn av donasjon, om jeg i det hele tatt trenger å klassifisere.
Sannheten er at det ikke er noe ved hverken barnets oppførsel, utseende eller væremåte som klassifiserer de inn i en egen gruppe barn.
Det er enten en donert sædcelle eller en eggcelle, men det har ikke blitt donert et helt barn!
En celle donert til par eller singel, som har sittet med et enormt behov for å gi kjærlighet og omsorg til et barn, uten å være i stand til å skape dette barnet med eget egg, eller spermier.
Barnet blir født uten noen som helst tanker eller følelser, om å ikke ha komme fra «riktig» eggcelle eller sædcelle, barnet vil forholde seg til sine omsorgspersoner som fullverdige omsorgspersoner. Historien om hvordan det ble til, er det foreldrenes ansvar å formidle. De vil vite best hvordan. Det er uansett foreldrene som er bakgrunnen for barnets eksistens.
Definisjonen på en mor og far, er den/ de som har omsorgsansvar for barnet, ikke de som har levert en enkel sædcelle eller eggcelle til en klinikk eller et sykehus.
Så hva med disse barna som defineres som «Donorbarn», «IVF barn», skal vi da også kunne si «One night stand barn» eller «normalt laget barn»?
Selv har jeg barn ved hjelp av IVF, aldri har jeg klassifisert de som «IVF barn». De heter Tomine og Mille.
Er det egentlig så viktig i hvilken kontekst egg og sædcelle har møttes og utviklet seg videre til et mirakel av et menneske?
Barn av donasjon, er ikke annet enn barn av kjærlighet, barn av inderlig ønske og lengsel.
Det er få kommende foreldre som er så forberedt, tålmodige, sikre og sterke, som de som har vært gjennom fertilitetsbehandling og donasjon.
Donasjon er ingen impulshandling, det er et gjennomtenkt prosjekt med også barnets beste i tankene.
Mange av mine klienter bytter ut donoregg med kjærlighetsegget. Noen bytter ut ordet donor med «verktøyet»- verktøyet de trenger for å lykkes.
Så la oss være takknemlig for at det er mulig å få hjelp ved donasjon, og at disse barna er likeverdig i språket og omtale, som barn laget uten donor.
«Donorbarn» er ingen egen gruppe barn med likhetstrekk, annet enn at de er kommet til denne verden via en avgjørelse tatt i lengsel og kjærlighet etter et barn.
Kanskje heller kalle det et «Litt mer ønsket barn».
Tone Bråten Fertilitetshjelpen.no
"I min jobb som familieterapeut for ufrivillig barnløse, har jeg møtt utallige par som trenger veiledning i forhold til når og hvordan de skal formidle til donorbarnet at det er et donorbarn" (s. 5)
"Gjør de det, blir det like naturlig å være et sæddonorbarn, som ett som er blitt til ved naturlig befruktning. Hennes forskning viser at de barna som fikk vite at de var resultat av kunstig befruktning i en tidlig alder, bare syntes dette var spennende" (s 7).
Sitater hentet fra DIN egen bok "ole er laget av et magisk rumpetroll" utgitt på Kolofon i 2014. Susan Golombok har heller aldri brukt betegnelsen "sæddonorbarn". Og det er ikke noe som henter "kunstig befruktning", det heter assistert befruktning.…
Hva med å snakke med de donorunfangede selv? Som er de som lever med denne ukategoriserbare kategoriseringen. Jeg følger deg i mange av betraktningene, men du glemmer å reflektere rundt betydningen genetikk har i dannelsen av et individs identitet og selvforståelse. Her er det vesentlig at foreldrene er beviste og åpne om dette fra unnfangelsen av. Det er nedfelt i barnekonvensjonen at alle har rett til å vite om sitt biologiske opphav. Vi har holdt på med denne formen for unnfangelse i generasjoner så det trengs å normaliseres. Dette er også til det beste for den eller de forelderen(e) som ikke har bidradd med gener. Skammen ved infertilitet er det viktig å ta et oppgjør med også. Men …